Det sier forskningsleder Sverre Nesvåg ved Regionalt kompetansesenter for rusmiddelforskning i Helse Vest (KORFOR). Han har selv bidratt til utformingen av norsk ruspolitikk på flere områder, senest da han ledet KORFORs arbeid med å finne ut hvilke konsekvenser økningen i eldres rusbruk kan få for helse- og omsorgstjenestene. Oppdraget kom fra Helse- og sosialdepartementet, som et ledd i utarbeidelsen av Opptrappingsplanen for rusfeltet 2016-2020. (1)

Mens media fortsatt fyller på med artikler om alkoholens påstått helsebringende effekt, retter Sverre og hans forskerkolleger advarende pekefingre mot eldres alkoholkonsum. At alkoholen også har en stor plass i våre forestillinger om det gode ferieliv fikk 63-åringen selv en påminnelse om få minutter før intervjuet tok til.

– Kona mi skulle en tur til Egersund i dag. Før hun dro måtte jeg sjekke om vi hadde nok vin.

Organisert omsorg

Sverre Nesvåg vokste opp i Sandnes, men tilknytningen til Nesvåg er sterk. Farsfamilien kom fra det lille fisker- og småbrukersamfunnet sør for Egersund, og hver sommer flytter han og tre søsken med familier inn i hvert sitt lille feriehus i den idylliske vestlandsvika.

– At vi fortsatt har et spesielt forhold til dette stedet gikk fram av et brev vi fikk da det skulle legges vannrør. Brevet var adressert til «Fastboende, hyttefolk, Sverre Martin og de», smiler han.

Ferdig med videregående skole tok Sverre noen fag ved Universitetet i Bergen før han og hans samboer (nå kone) flyttet til Stavanger, hvorfra han fjernstuderte til han ble ferdig med hovedfag i sosialantropologi i 1983.

– Jeg fikk da jobb ved Rogalandsforskning (Fra 1998: IRIS) , der jeg for første gang ble involvert i forskning med tema eldreomsorg. Det var organiseringen som interesserte meg, og jeg arbeidet også med et prosjekt knyttet til psykisk helse. Temaet var nedleggingen av tidligere Dale psykiatriske sykehus og etableringen av nye psykiatriske sykehjem som senere ble til distriktspsykiatriske sentra (DPS).

Radikal tid

At rusforskning skulle bli ett av Sverres hovedarbeidsfelt er ifølge han selv «en litt snodig historie».

– En dag i 1987 skulle vi høre et foredrag med Fanny Duckert, som var hentet fra Oslo for å jobbe ved Rogaland A-senter, et behandlings- og kompetansesenter for rusrelaterte vansker. Etter å ha sett hvor vanskelig det var å gjøre endringer ved etablerte helse- og omsorgsinstitusjoner, var jeg skeptisk til de radikale ideene hun ga uttrykk for om endring av rustjenester og -behandling. Etter foredraget tok vi alle en tur på byen, og vi satt på en pub og drakk øl da jeg sa til henne: «Det der får du aldri til!». Fanny svarte med et smil: «Du kan jo begynne å jobbe hos oss, så får vi se hva vi får til i fellesskap.»

– Morgenen etter ringte hun og lurte på om det hadde vært et greit jobbintervju. «Tja», svarte jeg. Men etter å ha snakket litt sammen tok jeg imot tilbudet om den ene av to nyetablerte stillinger ved A-senterets forsknings- og undervisningsavdeling, selv om jeg ikke hadde noen som helst interesse for rus. Jeg var bare interessert i tjenestene.

Fakta forundret

Det gikk ikke lang tid før Sverre ble enormt interessert i og fascinert av folkene han møtte.

– Når de som var avhengige av alkohol snakket om hvilke gevinster de var ute etter, fikk jeg en sterk opplevelse av gjenkjennelse. De snakket jo om de vanlige gevinstene som avslapning, glede og opplevelse, bare at for dem var alkohol blitt den eneste måten de kunne oppnå slike gevinster på.

A-senteret engasjerte seg under Duckerts ledelse, også i forhold til rus og arbeidsliv. Sverre fattet interesse for temaet. Det startet med en omfattende kursing av ledere og tillitsvalgte i flere ti-talls bedrifter, og fortsatte med en doktorgrad om alkoholkulturer i norsk arbeidsliv. Underveis i dette ble lederstillingen ved A-senteret ledig, og Sverre ble oppfordret til å søke.

– Jeg var i slutten av trettiåra da jeg fikk den stillingen, i ei helt spesiell tid. Aldri har vi sett så store forandringer i tjenestetilbud som da. Ting endret seg på flere steder samtidig, og mellom oss ledere var det tette, gode nettverk.

Sverre sa ved ansettelsen at ingen burde ha en lederstilling i mer enn fem år. Han gikk derfor av som leder i 1994, men fortsatte som forsker ved samme institusjon inntil han i 1996 begynte å jobbe for Rogalandsforskning igjen. I de elleve årene som fulgte arbeidet han fortsatt mye med rus, men han leverte også evalueringer, blant annet av den to år gamle Rusreformen i 2006.

STARUS

Helse Vest overtok ansvaret for de spesialiserte rustjenestene i 2004, og som for de andre spesialisthelsetjenestene ble forskning definert som en av flere likestilte oppgaver. Men ingen hadde oversikt over hva som fantes fra før av rusforskning i regionen. Helse Vest satte derfor ned et utvalg som skulle se på rusforskningen i sitt område. Sverre ble med i utvalget.

– Vi fant ut at det hadde pågått en del forskning i vårt område, blant annet ved Stiftelsen Bergens-klinikkene (tidligere Hjellestadklinikken). Det var ikke mye igjen av innsatsen i 2006, men ved levering av rapporten til Helse Vest ble betenkningen likevel; Hva vil Helse Vest gjøre med dette?

KORFOR

Svaret var etablering av et regionalt kompetansesenter, på linje med den typen kompetansesentra Helse Vest allerede hadde på andre fagfelt. Hvis man skulle etablere et slikt, skulle HF-ene få lov til å konkurrere om å få det.

– Da direktøren i Stavanger spurte meg om jeg kunne skrive søknaden, svarte jeg ja. Vi hadde hatt et bra samarbeid i Stavanger i flere år, så i søknaden kunne jeg dokumentere at vi hadde et godt fungerende fagmiljø. Og så valgte de oss. Et år senere forsterket Helse Vest innsatsen ved å etablere et strategisk  rusforskningsprogram. De bevilget 25 millioner kroner, og spurte om jeg kunne utforme et femårig program. Gjennom dette fikk vi igangsatt masse forskning, og hele ti doktorgradsstipendiater ble ansatt. De siste årene har det blitt publisert mye fra disse prosjektene, og det som i utgangspunktet var et lite miljø har bygget seg opp til å bli flere miljøer for rusforskning i regionen. For tida bedrives det utrolig mye og klinisk relevant forskning i vårt område.

Drikker minst – forsker mest

Rusforskning er et stort fagområde i Norge, Sverre har trolig mer enn hundre forskerkolleger.

– Vi i Norge publiserer nå mer enn våre svenske og danske kolleger. At nordmenn jevnt over drikker minst av alle, gjør oss svært interessante. Vi har åpenbart hatt en heldig hånd med alkoholpolitikken, og trolig funnet den beste balansen mellom tilgjengelighet og omsetningskontroll. I Norge skal du lete lenge for å finne kritiske røster med hensyn til Vinmonopolet, sier han.

Ved KORFOR arbeides det for tida med to større prosjekter: Stayerprosjektet, om prosesser som kan føre folk ut av avhengighet med mindre tilbakefall, og prosjektet Alkohol og helse, som innebærer en annerledes tilnærming til rusfeltet.

Alkohol og det gode eldreliv

Alkohol har de senere årene fått en stadig mer sentral plass i vår oppfatning av «det gode eldreliv». Tidligere tiders stereotypier av gamle tanter som nippet til et glass likør før de trakk seg tilbake, er forsvunnet. I dag forventes det at alle drikker, de fleste minst like mye som tidligere i livet.

– Samtidig endres deres livssituasjon. Reguleringen som følger det å skulle på jobb hver dag er ikke mer til støtte. Alkohol kan i denne nye situasjonen lett bli en for stor del av det daglige, sier Nesvåg.