Samtykkekompetanse

All helsehjelp skal være basert på samtykke fra pasienten, og pasienten har en grunnleggende rett til å si ja eller nei til hjelpen. Samtykkekompetanse handler om pasientens evne til å forstå hva han faktisk sier ja eller nei til. Det er den som er ansvarlig for helsehjelpen, som har ansvar for å vurdere om pasienten har samtykkekompetanse.

Hva er et samtykke til helsehjelp?

Utgangspunktet for all helsehjelp er at hjelpen er basert på samtykke fra pasienten. I hverdagslig sammenheng innebærer et samtykke å godta, reagere positivt og aksepterende på en forespørsel. Når noen kommer bort til oss og starter en samtale, og vi viser at vi er interessert i samtalen, samtykker vi til å snakke med personen.

Hovedreglene om samtykke til helsehjelp er annerledes enn et slikt hverdagslig samtykke. For å forstå hva samtykke og samtykkekompetanse i helse- og omsorgstjenesten er, må vi ha som utgangspunkt at en person har en grunnleggende rettighet til å kunne si ja eller nei til et tilbud om helsehjelp.

For å kunne si ja eller nei til helsehjelp må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Dette kalles et informert samtykke, og forutsetter at pasienten er samtykkekompetent.

Tilpasset informasjon om helsehjelpen

All informasjon om innholdet i helsehjelpen må tilpasses hver enkelt pasients forutsetninger, som alder, erfaringer, kognitiv funksjonsevne, modenhet og kultur- og språkbakgrunn. Dette innebærer at helsepersonellet gir tilpasset informasjon om:

  • Pasientens helsetilstand
  • Innholdet i hjelpen som tilbys
  • Konsekvensene av å takke nei til hjelpen

Ved språkbarrierer skal kvalifisert tolk benyttes. Tilpasset og forståelig informasjon er en forutsetning for pasientens rett til å medvirke.

Samtykkekompetanse

Begrepet samtykkekompetanse legger vekt på pasientens evne til å ta avgjørelser i spørsmål om helsehjelp.

Det er den som er ansvarlig for helsehjelpen, som skal vurdere pasientens samtykkekompetanse, men det er ikke slik at samtykkekompetansen vurderes ved hver pasientkonsultasjon. En slik vurdering er aktuell i situasjoner hvor det er tvil om pasienten forstår hva hjelpen innebærer, eller forstår konsekvensen av å takke ja eller nei. Dette kan ofte være aktuelt for pasienter med kognitiv svikt som utviklingshemning og demens.

En pasient kan ha samtykkekompetanse på ett område, men ikke et annet – i én situasjon, men ikke i en annen. Vi sier derfor ofte at et samtykke er situasjonelt. Det er viktig å legge til rette slik at den enkelte kan samtykke så langt det lar seg gjøre.

Demens og samtykke

Når en pasient har en demenssykdom, kan det være behov for å bruke flere virkemidler for å gjøre informasjonen forståelig. Det er lurt å sette av god tid til samtalen, kun ta opp ett tema av gangen, bruke et enkelt språk og unngå abstrakte begreper og forklaringer. Det bør legges særlig vekt på hva personen mener når han/hun er trygg, rolig og tilgjengelig for god kommunikasjon rundt hjelpebehovet.

Vurdere samtykkekompetanse

Samtykkekompetanse er en forutsetning for å kunne avgi et gyldig samtykke til helsehjelp. Det er mange misforståelser knyttet til det å vurdere samtykkekompetanse, som at «pasienter som ikke følger legens råd, har redusert samtykkekompetanse» eller «pasienter som har demens, mangler samtykkekompetanse». Det er avgjørende at ikke slike forhastede konklusjoner og misforståelser får påvirke helsepersonells vurdering av samtykkekompetanse.

Samtykkekompetanse skal vurderes konkret ut fra den helsehjelpen som skal gis, og pasientens forutsetninger for å kunne samtykke skal optimaliseres. Det er ikke en enkel oppgave å vurdere samtykkekompetanse, og en slik vurdering vil alltid inkludere skjønnsmessige og etiske overveielser. I vurderingen anbefales det å legge vekt på følgende fire områder:

  • Pasientens evne til å uttrykke et valg
  • Pasientens evne til å forstå informasjon som er relevant for beslutningen om helsehjelp
  • Pasientens evne til å anerkjenne denne informasjonen i sin egen situasjon, spesielt i forhold til hans/hennes egen lidelse og de mulige konsekvensene av de ulike behandlingsalternativene
  • Pasientens evne til å resonnere med relevant informasjon i en avveining av de ulike behandlingsalternativene

Det er den som er ansvarlig for helsehjelpen, som avgjør om en pasient har samtykkekompetanse. Vurderinger som gjelder manglende samtykkekompetanse, skal begrunnes og dokumenteres i pasientjournalen.

Det finnes verktøy for vurdering av samtykkekompetanse. Et eksempel på et slikt verktøy er Aid to Capacity Evaluation (ACE) – hjelpemiddel for vurdering av beslutningskompetanse.

En pasient som er vurdert samtykkekompetent, kan også ombestemme seg, men noen ganger må man spørre seg om personen har ombestemt seg og ikke vil ha hjelp, om vedkommende ikke husker de avtalene som er gjort, eller om det har oppstått en ny forvirring som har påvirket samtykkekompetansen Disse forholdene må dere være oppmerksomme på.

Manglende samtykkekompetanse

Ved manglende samtykkekompetanse må helsepersonell skille mellom pasienter som motsetter seg nødvendig somatisk helsehjelp, og de som ikke gjør det.

Vurdering av motstand og grad av motstand kan være vanskelig fordi pasienter med demensdiagnose ofte ikke har samsvar mellom kroppsspråk, hva de sier, og hva de egentlig ønsker. Det er viktig å observere følelsesuttrykk, atferd, eventuelt språk, men i tillegg også hente inn opplysninger fra kolleger og pårørende, om mulig, før man konkluderer med hva pasienten uttrykker vilje til eller motvilje mot.

Pasienter som ikke motsetter seg helsehjelpen

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 gir adgang til å yte nødvendig helsehjelp til pasienter over 18 år som ikke har samtykkekompetanse. Det er flere vilkår som må være oppfylt for å yte helsehjelp etter denne bestemmelsen, ett av disse er at pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen. Dette kan du lese mer om i rundskrivet til pasient- og brukerrettighetsloven.

Pasienter som motsetter seg helsehjelpen

Kapittel 4A i pasient- og brukerrettighetsloven omhandler somatisk helsehjelp til pasienter over 16 år uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelp. Formålet med reglene i kapittel 4A er todelt:

  • Å sikre nødvendig helsehjelp til pasienter som mangler samtykkekompetanse, og som motsetter seg helsehjelpen.
  • Å forebygge og redusere bruken av tvang.

Utgangspunktet etter kapittel 4A er at tillitskapende tiltak skal være forsøkt før det iverksettes tiltak om tvang. Unntaket fra dette er situasjoner hvor det er åpenbart at slike tiltak ikke er hensiktsmessig.

På helsedirektoratets nettsider om pasient- og brukerrettighetsloven finner du studieheftet «Lov om pasientrettigheter kapittel 4A». Der finner du også et e-læringskurs om lov om pasient- og brukerrettigheter kapittel 4A.

Vær oppmerksom på at kapittel 4A ikke bare gjelder for personer med demens; kapitlet omfatter alle pasienter som mangler samtykkekompetanse, og som motsetter seg somatisk helsehjelp. Når pasienten ikke forstår konsekvensen av å nekte å motta somatisk helsehjelp, kan det oppstå vesentlig helseskade.