Bråvåkne pasienter blir ikke friske

Psykiater Tor Magne Bjølseth har med sitt doktorgradsarbeid1 funnet ut hvordan man kan redusere unødige bivirkninger ved elektrokonvulsiv behandling (ECT) av alvorlig deprimerte pasienter.

ECT har i tidligere studier vist seg som det mest effektive behandlingsalternativet for eldre, alvorlig deprimerte pasienter som ikke responderer på antidepressive medisiner og samtalebehandling. Nær halvparten av pasientene som får ECT blir friske på kort sikt. Inntil i fjor var det et etisk dilemma at man ikke på forhånd kunne forutsi hvilke pasienter som ville dra nytte av behandlingen. Den andre halvdelen fikk kun unødige bivirkninger.

For Tor Magne Bjølseth, Alderspsykiatrisk avdeling Tåsen, Diakonhjemmet sykehus, var det derfor viktig å finne kliniske mål som kunne forutsi den antidepressive effekten av ECT.

– Vi valgte tre fokusområder for forskningen. Om: a) plasseringen av stimuleringspunktene er avgjørende, b) kognitiv funksjon før behandling spiller en rolle og c) pasientens reorienteringstid etter behandling kunne ha noe å si.

73 eldre alvorlig deprimerte pasienter ble inkludert i den randomiserte kontrollerte studien. Delstudien som ga størst uttelling omhandlet oppvåkningstid etter ECT-behandling. Reorienteringstid, som den også kalles, ble fastslått ved å ta tiden som pasientene trengte umiddelbart etter behandling for å kunne svare riktig på fire av fem spørsmål om eget navn, sted, ukedag, alder og fødselsdato.

– Ingen av pasientene som var reorienterte innen fem minutter ble kvitt sin depresjon, mens de som hadde lengre oppvåkningstid hadde langt bedre prognose. Siden bivirkningene blir større jo flere behandlinger man gjennomgår, kan vi heretter redusere disse ved å gi oss etter to behandlinger av eldre ECT- pasienter som «bråvåkner», forteller Bjølseth.

For å finne svar på de to første spørsmålene delte man pasientene i to grupper, der den ene gruppen fikk elektrodene plassert foran, på begge sider av pannelappene, mens man i den andre satte dem kun på høyre side. Dette grepet ga ingen betydelig forskjell i antidepressiv effekt og pasienter med mild kognitiv svikt hadde, uansett gruppetilhørighet, like god effekt av ECT som de kognitivt velfungerende.

I behandlingen av eldre pasienter med alvorlig depresjon har man, funnene til tross, fortsatt store utfordringer.

– For de fleste utvikler depresjonen seg til å bli en tilbakevendende sykdom. Uten videre behandling blir opp mot 80 prosent av pasientene syke igjen etter ett år, mens man med tett oppfølging og sosial stimulering reduserer tilbakefallsprosenten betydelig. Selv om ECT hjelper godt på kort sikt, gir heller ikke en behandlingsserie på vanligvis 6-12 sesjoner spesielt god langtidseffekt. Et spørsmål vi må finne svar på er derfor om man bør gi ECT også som vedlikeholdsbehandling, slik man gjør med tabletter.

Resultatene som omhandler elektrodeplassering ble innarbeidet i Helse- direktoratets retningslinjer for ECT-behandling. Det samme skjedde ikke med måling av reorienteringstid.

– Vår praksis er likevel endret som en følge av studien. De som responderer på ECT får nå tilbud om slik behandling i seks til 12 måneder etterpå. Og selv om vi ikke vet hvorfor ECT virker, kan vi ut fra forskning og klinisk erfaring fastslå at de endringene i hjernen som strømmen setter i gang har en antidepressiv effekt. Dette er spesielt viktig fordi ECT har vært en omdiskutert behandlingsform. Men heller ikke ECT hjelper alene. Like viktig for deprimerte pasienter er å tilby dem omsorg, trygghet og oppmuntring, understreker Bjølseth.

Referanse

1   Predicting the treatment outcome of formula-based ECT in late-life major depression. Emphasis on electrode placement, baseline cognitive function, and post-ictal reorientation time. UiO 2016.