En undersøkelse i norske kommuner for å utvikle best mulige rutiner for å identifisere og iverksette utredning og behandling av demens hos personer med utviklingshemning.
Antallet eldre med utviklingshemning vil øke betydelig i Norge i tiden fremover. Flere enn før vil dermed også få aldersrelaterte sykdommer, inkludert demens. Mens noen studier tyder på at personer med utviklingshemning har en forhøyet risiko for å utvikle sykdommen vet vi at personer med Downs syndrom har en særlig høy risiko. Imidlertid er det ingen enighet i Norge eller internasjonalt om hvilke diagnostiske prosedyrer som skal brukes ved mistanke om demens blant personer med utviklingshemning. En spørreundersøkelse blant norske kommuner viser at opptil 83% av personer med utviklingshemning, hvor det var mistanke om demens, ikke har blitt utredet. Noe som skyldes både at tidlige tegn på demens er vanskelig å identifisere og det er gjort svært lite forskning på dette.
Hensikt:
Målet med undersøkelsen var å utlede en empiri-basert teori som kan bidra til å bedre praksis, slik at det tidligst mulig iverksettes utredning og behandling av demens hos personer med utviklingshemning.
Metode:
Det ble gjennomført en kvalitativ studie hvor et utvalg kommuner fra alle landets helseregioner deltok i en intervjuundersøkelse.
Resultat:
Undersøkelsen viste at et særlig hinder for utredning ved mistanke om demens var manglende forståelse for betydningen av endret funksjonsnivå. Den manglende forståelsen viste seg i flere tjenestenivåer, både som en direkte og indirekte konsekvens av hvordan tjenestene var tilrettelagt og organisert. Kommunene må ta et større ansvar for å kvalitetssikre sine rutiner og sørge for rettmessige tjenester. Samtidig må de ansatte bli bevisst sitt ansvar ved endring av funksjon hos eldre med utviklingshemning. Undersøkelsen viste at for å fange opp tidlige tegn på demens var det viktig med en helhetlig systematikk gjennom å dokumentere observerte endringer, sørge for god informasjonsflyt mellom nære tjeneste- og omsorgsytere, og å iverksette nødvendige tiltak så fort endring observeres. Fastlegene må også bli mer involvert for å sikre medisinsk kompetanse. Med rett diagnose på et tidlig stadium vil kommunene ha større forutsetning for å sette inn riktige ressurser, unngå feilbehandling og redusere belastninger både for personen selv, de pårørende og helse- og omsorgstjenesten.