Som ansatt i kommunale helse- og omsorgstjenester kan du møte brukere som strever med å klare hverdagen som før. Noen ganger kan du høre hjertesukk som: "Å, jeg skulle ønske det fantes noe som kunne..." Da bør du lytte til hva brukeren eller pårørende ønsker seg. Ofte vil disse ønskene avspeile et behov, som muligens kan møtes med et hjelpemiddel eller med velferdsteknologi. Pårørende er ofte interessert i å få vite hva som finnes og hvor man kan få tak i et hjelpemiddel de er interessert i. Mange kan finne produkter på nettet. Andre har søkt råd hos kommune-ergoterapeut, demensteam eller på Hjelpemiddelsentralen.

Vanligvis er det ergoterapeuten i kommunen eller bydelen som tar ansvar for å finne fram til hjelpemidler som kan støtte brukere med ulike hverdagsproblemer. Av og til er det ventetid for hjemmebesøk av ergoterapeut, men det er uansett viktig å ta kontakt og å innlede et samarbeid.

Som ansatt i helse- og omsorgstjenesten er du ofte på hjemmebesøk, og da har du muligheten til å følge med på hvordan brukerne klarer seg i hverdagen og du ser kanskje hvor det butter. Dersom de allerede har fått hjelpemidler, er det viktig at du følger med på hvordan disse brukes. Kanskje er det behov for hjelp til å lade eller til på skifte batterier o.l.? Kanskje er det behov for å endre innstillinger eller kan hende er ikke hjelpemiddelet lenger i bruk og bør fjernes?

Husk at å støtte brukeren innebærer å støtte opp om de hjelpemidler og strategier personen ønsker for å mestre egen hverdag og livssituasjon.

I denne leksjonen vil du vil møte Anita som jobber i hjemmetjenesten og lære om hvordan hun jobber med hjelpemidler og velferdsteknologi i jobben sin.

Du kan også klikke på lenken her og laste ned et skjema for kartlegging av behov for velferdsteknologi, som er utviklet i Trondheim kommune av ergoterapeutene Eli Ringseth og Kirsti Fossland Brørs. Skjemaet kan hjelpe deg å samle den informasjonen du trenger for å skreddersy et hjelpemiddel til en bruker i en gitt situasjon. Et annet skjema, som retter seg mot GPS er utviklet i Trygge Spor-prosjektet på SINTEF ved prosjektleder Tone Øderud, og kan lastes ned her

I denne veilederen vil du møte fire personer som viser eksempler på dialog og samarbeid i hjelpemiddelformidlingen:

Råd fra veileder

Før du drar på første hjemmebesøk, er det viktig at du planlegger godt:

Det er en fordel om pårørende kan være med på det første hjemmebesøket. Målet er å bli kjent med hvilke hverdagsproblemer som oppstår pga demenssykdommen og å avdekke behov for hjelpemidler. Det kan hende dere må møtes flere ganger. Dersom pårørende/annen støtteperson ikke kan være til stede, bør du be om tillatelse til å snakke med pårørende i etterkant.

Hjemmet utgjør som regel en trygg ramme for personen, og gir muligheter til å observere ham/henne i vante omgivelser og eventuelt også dersom utførelse av noen aktiviteter skal observeres. Ergoterapeuter kan bruke metoder som PRPP eller AMPS for observasjon og deretter beskrive hverdagsproblemene.

Dersom samtalen foregår på et kontor er det viktig å skape en trygg og hyggelig atmosfære slik at folk føler seg velkomne. En kopp kaffe kan bidra til å myke opp stemningen.

Den som leder samtalen må forberede seg godt og være åpen og interessert, og vise at hun/han er mentalt tilstede i situasjonen. Mobiltelefonen settes på lydløs, og blyant og papir kan gjerne legges litt til side i starten. Noen liker å ha lest bakgrunnsopplysninger om personen i journalen, men en må da være forberedt på å holde mulige forutinntatte holdninger på avstand. Andre liker å møte person og pårørende uten å vite så mye om dem, og danne seg et inntrykk underveis i førstegangsmøtet. Vær oppmerksom på hvor mye personen med demens kan klare å ta inn av informasjon, og planlegg gjerne korte møter. Det kan være hensiktsmessig å avtale et eget møte med pårørende.

Dersom møtet foregår i hjemmet, må vi ikke glemme at vi er gjester. Å ta av sko og yttertøy i gangen er vanlig når man kommer på besøk til andre. Å komme på besøk til mulige tjenestemottakere er intet unntak.

Eksempel

Fru Berg hadde en rokokkostol med brodert setetrekk hun selv hadde brodert i entréen. Hun var svært stolt av arbeidet, og mislikte at den ble brukt som garderobe for regnfrakker og ryggsekker fra de ansatte i hjemmetjenesten.

Utvis respekt og høflighet slik en ønsker å bli møtt selv. Det kan være viktig å tenke på alt fra hvilke klær en har på seg, til hvilken stol en setter seg i.

Målet er at en skal skape kontakt og tillit, ikke irritasjon, usikkerhet og barrierer.

Råd fra veileder

Målet med det første møtet er å skape tillit og bli kjent. Husk at du er mange tjenestemottakeres første møte med «kommunen». Det er best om pårørende har anledning til å være med på dette første møtet.

For å komme fram til hvilke behov bruker og pårørende har for støtte og hjelp i hverdagen, må vi snakke om hva som er vanskelig i hverdagen nå. Du bør forsøke å få fram aktuelle problemstillinger slik at du vet hva du skal videreformidle til ergoterapeuten eller til bestillerkontoret. Spørsmål som kan flettes inn i samtalen er:

På hvilken måte har hverdagen endret seg etter at du/ditt familiemedlem fikk demens?

Hvilke situasjoner har forandret seg?

Er det spesielle situasjoner som er vanskelige i dag?

Hva gjør du/dere for å løse denne situasjonen? Har du/dere forsøkt å løse situasjonen på noe vis?

Har du/dere forslag til løsninger? Hva skal til for at situasjonen blir håndterbar eller levelig?

Har du/dere noen bekymringer som dere ønsker å drøfte? Har du/dere begynt å tenke på mulige produkter og løsninger, eller har du/dere gjort deg erfaringer allerede? Husk å fortelle at noen hjelpemidler kan søkes over folketrygden, andre må man kjøpe selv.

Vær oppmerksom på at slike samtaler uvilkårlig kan dreies inn på problemer og personen med demens kan lett føle seg til byrde og den som er skyld i problemene. Forsøk å unngå å falle i denne grøfta.

Når du skal danne deg et inntrykk av et problemområde, kan følgende spørsmål være nyttige:

• Hva er problemet?
• Hva skjer?
• Hvor skjer det?
• Når skjer det?
• Under hvilke omstendigheter skjer det?
• Hvordan skjer det?
• Hvorfor tror du det skjer?
• Hva opplever personen med demens, og hva opplever pårørende?
• Hvilke perspektiver kan skisseres? (fra bruker, pårørende, barn, naboer, andre?)
• Er det situasjoner da problemer ikke er til stede? Hva er forskjellen på disse situasjonene?
• Er de situasjonene der problemet oppstår, allerede forsøkt lagt til rette på noen måte?

Eksempel

Da Anita dro på oppfølgingsbesøk til fru Berg med en automatisk kalender i vesken, hadde hun håp om at fru Berg ville ta imot kalenderen. Anita hadde observert at fru Berg gikk surr i dagene, og at hun hadde en stor bunke med aviser på kjøkkenbordet, som ofte skapte kaos for henne. Anita snakket med fru Berg om løst og fast, og et stykke ut i samtalen kom hun inn på det med hukommelsen, og om det var spesielle ting fru Berg strevde med. Fru Berg klarte ikke å forklare hvordan hukommelsessvikten artet seg, men da Anita kunne observere fru Berg; hun ba henne om å vise kalenderen og avisene, forsto Anita noe om hvordan hukommelsessvikten artet seg, og hva som ble vanskelig for fru Berg i hverdagen.

Råd fra veileder

Oppdage behov: Det er viktig å få et inntrykk av de involvertes livssituasjon for å forstå behovene til både personen med demens og til pårørende. Eksempler på spørsmål som kan være viktig å få svar på:

Bor han/hun alene eller sammen med noen?

Hvordan er personens sosiale nettverk og støtte?

Hva er tilgjengelig av servicetilbud og tjenester?

Fra hvem mottar han/hun støtte og hjelp?

Hva slags type bolig bor han/hun i?

Er vedkommende i ferd med å flytte, eller planlegger han/hun å flytte?

Trengs det utbedringer i nåværende bolig?

Hva er personens og pårørendes ønsker for hverdagen og framtida?

Hvordan er rutinene hjemme hos personen/pårørende i forhold til nåværende situasjon?

Hva er viktig for personen nå som han/hun har fått en demensdiagnose?

I de påfølgende samtalene blir det viktig å sirkle inn behov for kognitiv støtte i hverdagen til personen med demens og behov for avlastning for pårørende. Lytt og vurder hva som støtter de gode og positive tingene i han/hennes liv. Hva er viktig for opplevelse av mestring og livskvalitet?

Eksempel

I «Yngre-prosjektet» fant vi at det ville være riktig å ha egne samtaler med pårørende av to grunner; 1) for effektivt å identifisere problemsituasjoner og mulige ressurser i miljøet omkring personen som har demens, og 2) for å skjerme personen med demens for drøftinger, valgmuligheter og krav om raske beslutninger. Hvis vi overfører denne kunnskapen til Anita og fru Berg, innebærer det at Anita bør ta kontakt med Morten, sønnen til fru Berg, for å avklare om det er noe spesielt han bekymrer seg for eller er opptatt av når det gjelder mor.

Kanskje har Morten klare meninger om hva mor strever med, og hva som kan være til god hjelp for henne. Det kan være klokt å danne seg et bilde av mulige problemområder, og om hvorvidt sønnen kan være villig til å samarbeide omkring utprøving og bruk av et hjelpemiddel. Dersom dette er rimelig avklart, vil det være lettere for både Anita og Morten og gjennomføre samtalen med fru Berg, og unngå at samtalen går 'over hodet på henne' slik at hun kanskje blir negativ, urolig eller stiller seg uvillig til å prøve et tiltak.

Både fru Bergs og Mortens perspektiver på den aktuelle situasjonen eller hjelpemiddelet må løftes fram. Noen ganger kan et hjelpemiddel i større grad fungere som støtte og avlastning for pårørende, enn som nyttig for personen som har demens. Det er et mål å komme fram til hvilke behov både fru Berg og sønnen har.

Råd fra veileder

Det er viktig å forstå sammenhengen og kompleksiteten mellom personen, produktet og omgivelsene. Hjelpemiddelet er ikke et mål i seg selv, men et middel til å fremme at personen fortsatt kan ta del i egen hverdag og oppleve livskvalitet, og/eller å støtte pårørende. Følgende må vurderes:

Forhold rundt aktiviteten/handlingen

• Hvilken aktivitet skal utføres?
• Hvilke trinn (ledd) består denne aktiviteten av?
• Hvilke andre objekter og personer inngår i aktiviteten?

Forhold rundt personen

• Personens funksjonsevne; ressurser, begrensninger og kapasitet både fysisk og kognitivt
• Personens motivasjon for å bruke et hjelpemiddel
• Hvilken betydning produktet har for brukeren

Forhold knyttet til omgivelsene

• I hvilken setting skal aktiviteten foregå?
• Hvordan påvirker omgivelsene situasjonen og aktiviteten?
• Kan noe gjøres for å utbedre omgivelsene?
• Forhold knyttet til hjelpemiddelet (behov for Internett, viderevarsling o.l.)

Forhold knyttet til produktet

• Aksepteres produktet eller ikke?
• Betyr det en forbedring eller en belastning?
• Er hjelpemiddelet i brukerens bevissthet eller neglisjeres det?
• Fungerer det som det skal?
• Er hjelpemiddelet brukervennlig eller behøves en bedre tilpasning til brukeren?

Det er viktig ikke å bli for ivrig etter å foreslå teknologi og hjelpemidler. Som regel er ikke personer med kognitiv svikt og demens fortrolige med teknologi, og nye ting kan lett skape forvirring. Teknologien vil alltid være et supplement og inngå i en sammenheng, og må aldri sees som et isolert tiltak.

Hjelpemidler kan ofte være mest nyttig for pårørende, og bidra til at de får en tryggere og mindre bekymringsfull eller stresset hverdag.

• Skill mellom hjelpemidler som krever aktiv bruk av personen med demens, og hjelpemidler som ikke krever at brukeren må gjøre noe med produktet.
• Finn fram til hjelpemidler som utnytter brukerens ressurser
• Finn hjelpemidler som personen opplever nyttig, som dekker et behov og gjør en forskjell
• Sjekk om hjelpemiddelet kan innstilles (konfigureres) til brukerens behov
• Identifiser hjelpemidler som kan støtte pårørende

Eksempel

Fru Berg har vært til utredning i Hukommelsesklinikken. Der fikk hun diagnosen demens etter Alzheimers sykdom. Sønnen Morten var på et oppsummeringsmøte med teamet i Hukommelsesklinikken. Der fikk han noen brosjyrer om hjelpemidler og at han kunne kontakte kommune-ergoterapeuten dersom han ønsket hjelp til å anskaffe slike produkter. Morten tittet på brosjyrene, men syntes det var vanskelig å velge produkt. Mye var sikkert bra, men på hvilken måte de kunne være nyttige for moren, var han i tvil om. "Jeg skulle ønske jeg hadde en å rådføre meg med!" sukket Morten.

Hjelpemidler og velferdsteknologi er begreper som brukes om hverandre. Vi skiller mellom tekniske hjelpemidler som kan søkes via NAV og hjelpemidler man kjøper selv.

Velferdsteknologi er teknologisk assistanse for at personen bedre kan mestre egen hverdag, for å støtte og avlaste pårørende og som kan bidra til å utsette behov for hjemmetjenester og flytting til sykehjem.

Nedenfor ser du lenker til to nettsteder der du kan oppdatere deg på hjelpemidler. Du kan også søke råd hos kommuneergoterapeuten, eller hos ergoterapeuten i demensteamet eller i hukommelsesklinikken.

Lenker til sider med oversikter over hjelpemidler

• http://hvakanhjelpe.no
  
• www.hjelpemiddeldatabasen.no

Råd fra veileder

Det er viktig å bruke god tid på introduksjon av hjelpemidler. Vi får ikke mange sjanser til å introdusere et nytt hjelpemiddel, og nettopp derfor er det viktig at hjelpemiddelet oppleves som riktig og som vellykket når det prøves for første gang. Hvis hjelpemiddelet ikke virker som det skal, eller brukeren ikke mestrer å bruke det, kan tålmodigheten og åpenheten raskt forsvinne. For å treffe med et hjelpemiddel må altså helsepersonellet kjenne til personens fungeringsevne, ressurser, vaner og preferanser. De må også kjenne til potensialet i hjelpemidler som kan være aktuelle for personen.

Personer med demens bør både se og prøve hjelpemiddelet før det søkes om permanent utlån fra NAV. Få mer informasjon om kognitive hjelpemidler fra NAV her. Man kan søke «Utprøvingslån», som gir muligheten til å teste et hjelpemiddel i inntil seks uker før søknad på permanent utlån sendes.

Helsearbeideren bør gjennomgå punktene på søknadsskjemaet med pårørende og med personen med demens, dersom vedkommende klarer å forholde seg til informasjonen. Som regel ønsker brukeren og familien at en fra kommunen fyller ut skjemaet, da det kreves en faglig begrunnelse for hjelpemiddelet. Fra søknad er sendt til hjelpemiddelet mottas kan ta flere uker. Her finner du søknadsskjema til NAV om kognitive hjelpemidler. I «Yngre-prosjektet» tok det i gjennomsnitt åtte uker. Alle mener at det er viktig å komme tidlig inn med hjelpemidler, og når søknadstiden er omkring to måneder, må en tenke framover.

Den som har begrunnet behovet for hjelpemiddelet er pliktig til å følge opp. Dette innebærer opplæring av bruker og pårørende, installasjon, tilpasning til brukers ressurser og begrensninger. Dersom et behov forandrer seg eller opphører, skal hjelpemiddelet leveres tilbake til NAV hjelpemiddelsentral.

Eksempel

Anita har fått låne en automatisk kalender fra kommuneergoterapeuten. (Hun hadde den på kontoret fordi en annen bruker hadde levert den tilbake, for retur til Hjelpemiddelsentralen). Nå ble Anita og ergoterapeuten enige om at fru Berg kunne få se og eventuelt prøve denne kalenderen før søknad ble sendt til Hjelpemiddelsentralen.

Ved at fru Berg får låne kalenderen i inntil tre uker, gjør det lettere for Anita og Morten, sønnen til fru Berg, å vurdere om den er nyttig for henne, og om hun nyttiggjør seg informasjonen på kalenderen. Dersom det viser seg at kalenderen gjør det lettere for fru Berg å holde rede på dagene, vil Anita sørge for at kalenderen blir søkt til varig utlån. Det er fru Berg som vil stå som søker, men både Morten, Anita og/eller kommuneergoterapeuten vil hjelpe til å fylle ut søknaden.

Råd fra veileder

Du må ha en plan for hvordan du skal introdusere et hjelpemiddel til en bruker med demens og dennes pårørende. Som regel kjenner ikke bruker og pårørende produktet, og er kanskje ikke vant til å få nye hjelpemidler inn i huset. Derfor kan de være avventende og spente på det nye produktet. Den som skal introdusere hjelpemiddelet må kjenne produktet godt og være trygg og bekvem med å bruke det. Du må kunne vise produktet uten å nøle eller prøve deg fram.

I tillegg er ordene viktige. Forsøk å omsette faguttrykk til folkelige ord, og gi instruksjonen trinnvis og gjenta eventuelt prosedyren flere ganger. Vær oppmerksom på når grensen er nådd for hva personen kan ta imot av informasjon. Det er lett å overvurdere personer som har et godt språk. Avtal heller et nytt besøk der en trener videre på bruken av produktet.

Det er viktig å inkludere pårørende i hjelpemiddelbruken. Det er et mål at de blir såkalte superbrukere. De må nemlig kunne noe om hvordan hjelpemiddelet fungerer, hvordan det evt. lades eller hvordan man stiller inn alarmer eller andre typer påminnelser osv.

Å implementere et hjelpemiddel betyr å:

Presentere og demonstrere produktet

• Avklar først hvor i huset produktet skal stå og demonstrer det der
• Vær bevisst på hvilke ord du bruker
• Gi enkel og kortfattet informasjon, trinn for trinn
• Presenter produktet på en tillitsskapende måte (vekke nysgjerrighet og motivasjon)

Installere produktet i hjemmet/omgivelsene til personen

Hvem som skal innstallere produktet kommer an på hva produktet er. En automatisk kalender er lett å installere, mens komfyrvakter ofte installeres av ambulerende vaktmester i kommunen, og digitale kalendere som trenger Internett-tilkobling må installeres av noen som kan det. Løsninger som inneholder sensorer og varslinger til pårørende installeres vanligvis av firmaet som leverer produktet. Dersom produktet krever omfattende montering (boring og trekking av ledninger mv.) bør det vurderes om montering skal skje en dag personen med demens ikke er hjemme.

Det er viktig å avklare hvor i huset produktet skal stå/monteres. Dette bør gjøres i samråd med bruker og pårørende for hjelpemiddelet testes og gi opplæring i.

Gi opplæring

Du må sørge for å vise både personen med demens og pårørende til personen med demens hvordan produktet skal brukes. Hvis produktet er en skjerm eller tavle der man bare skal lese informasjonen, er det viktig å unngå ordet å bruke. Mange oppfatter ordet 'å bruke' som at det kreves at de skal trykke på noe. Ved å bruke ord som å lese på skjermen eller tavla, eller klokken kan være viktig når vi etterspør om produktet er nyttig i hverdagen.

Pårørende er den viktigste støttepersonen. Derfor er det viktig at pårørende involveres i hvordan produktet brukes, hvordan man slår av og på, lader osv. Oppmuntre pårørende til å sette seg inn i og bruke hjelpemiddelet med en gang. Be pårørende ringe deg hvis de har spørsmål om hjelpemiddelet eller det er feil ved produktet, eller om har glemt hva de skal gjøre for at det skal fungere slik det var tenkt.

• Gjennomgå prosedyren for bruken av hjelpemiddelet - trinn for trinn
• Vis og forklar - gjerne flere ganger
• La pårørende prøve selv – gjerne flere ganger

Trene på bruken av hjelpemiddelet

• oppmuntre til daglig bruk
• entusiasme fra andre kan gi motivasjon

Sette opp et sikkerhetsnett

For at bruk av hjelpemidler skal støtte personer med demens i hverdagen, må det etableres 'et sikkerhetsnett' rundt personen. En pårørende som kan være støtteperson, og som kan hjelpe til i det daglige er viktig. Likeså, en kontaktperson i kommunehelsetjenesten som kan kontaktes dersom hjelpemiddelet ikke fungerer som det skal. Og det kan også være behov for teknisk support, noe som foreløpig er mangelfullt utbygd i mange kommuner. Firmaene som leverer hjelpemidler er ofte veldig serviceinnstillt og kan kontaktes per telefon, for råd og veiledning. Av og til rykker de også ut.

For hjelpemidler innvilget av NAV, kan ergoterapeuten som søkte hjelpemiddelet være behjelpelig med å få hjelp fra Hjelpemiddelsentralen i fylket der personen bor.

Råd fra veileder

Den som har anskaffet hjelpemiddelet er ansvarlig for implementering, opplæring og oppfølging av bruk. Hvis Morten anskaffer et hjelpemiddel, så er det naturlig at han installerer det og lærer mor å bruke det. Hvis det er ergoterapeut eller en i hjemmetjenesten som anskaffer produktet, skal bakgrunn for valg av produkt (hensikten med det), og dato for implementering skal dokumentres i pasientens journal. Dette for at en kan følge utviklingen av hjelpemiddelbruken, eller manglende bruk eller feilbruk. En fast kontaktperson i dette oppfølgingsarbeidet vil ofte gjøre kontakten og dialogen med pårørende og bruker enklere, men også gi anledning til å samle erfaringsbasert kunnskap om hjelpemiddelbruk knyttet til denne brukergruppen. Uansett hvem som har anskaffet produktet er det viktig at hjelperne som er inne i bildet har en dialog. Noen ganger kan en bruker få et hjelpemiddel som det er mest naturlig at ektefellen følger opp. I andre tilfeller kan pårørende ha anskaffet et produkt, som vi i hjemmetjenesten bør følge med på bruken av. Målet er at hverdagen skal være trygg og brukeren skal ha det bra!

Aktuelle spørsmål ved oppfølgingsbesøk:

• Brukes hjelpemiddelet?
• Av hvem brukes hjelpemiddelet?
• Fungerer hjelpemiddelet på en tilfredsstillende måte for deg/dere?
• Er det behov for tilpasninger eller endringer av produktet?
• Dekker hjelpemiddelet det behovet du/dere har per i dag?
• Er det svakheter med produktet eller løsningen som må utbedres?
• Har det oppstått nye behov og problemer, slik at det er behov for andre og nye hjelpemidler?

Når du skal snakke med pårørende, er det viktig å høre hva de har på hjertet. Kanskje har de spørsmål og ting de lurer på. Det kan være at du ikke kan svare på alt, og det kan føles flaut å være den som ikke vet. Pårørende kan ofte føle at de blir tatt mer på alvor dersom spørsmålet eller bekymringen deres blir lyttet til og forstått. Derfor er det viktig å tilby at du kan undersøke en sak og ringe tilbake, eller henvise til andre som kan hjelpe.

Eksempel

Anita var hos fru Berg i forrige uke, og da hadde hun med en automatisk kalender som fru Berg fikk prøve. Nå skal Anita tilbake til fru Berg, og hun har avtalt med Morten, som er sønnen til fru Berg, at han skal være til stede.

Anita, Morten og fru Berg står på kjøkkenet og de snakker om den elektroniske kalenderen. Fru Berg er litt usikker på om hun egentlig har behov for den, for hun har jo avisen som kommer hver dag, unntagen søndag. Morten sier at kalenderen er fin, og at det er flott at hun har fått den. Han har mange erfaringer med at mor har ringt og sagt at nå er kaffen klar, fordi hun har trodd at det har vært søndag. Morten har nemlig alltid besøkt mor på søndagsettermiddagene, og det har vært en lang tradisjon. Han forteller at denne uken har det ikke vanket invitasjoner om kaffe på ukedagene. Dette tar han som et tegn på at moren ser på kalenderen og forholder seg til informasjonen på denne.

Anita opplever at fru Berg er usikker på om kalenderen er nyttig, men sønnen sier bestemt at den er nyttig. De ble enige om å prøve kalenderen et par uker til. Slik at fru Berg kan venne seg til å ha den i huset.