Foto: Privat.
Begge mener det er enormt viktig å snakke om aldring med personer med utviklingshemning, og å gi en mulighet til å lære, reflektere og sette ord på egne tanker om hva som skjer med kropp og sinn når de blir eldre.
– Som oftest holder vi kurs for helsearbeidere, tjenesteytere og pårørende, men siden 2017 har vi også reist rundt i landet og holdt kurs for personer med utviklingshemning, forteller sykepleier Skorpen.
Får brev fra deltakere
Kurset avsluttes alltid med en runde der alle får si sin mening om kurset, og om de har lært noe nytt.
– De aller fleste er samstemte om at de har hatt det fint på kurs. Hva de husker og liker best er like forskjellig som hver kursdeltager er, sier Kristiansen.
Skorpen forteller at en av kursdeltagerne i ettertid har sendt dem et brev.
– Hun skriver at etter seniorkurset har hun trappet ned på røyken og prøvd å sykle litt oftere. Med slik respons så skjønner vi at det nytter å gjøre en forskjell og vi er spurt mange ganger om når vi kommer tilbake for å gjennomføre et nytt kurs.
På alle kurs sitter det ledsagere bakerst i rommet. Jobben deres er å være stille, lytte og observere. I etterkant av kurset skal de følge opp kursdeltakerne.
– Deres jobb er like viktig som vår, vi har bare påbegynt prosessen med å snakke om aldring og den viktige helseoppfølgingen, sier Kristiansen.
Tilbakemeldingene fra ledsagerne har også vært gode.
– «Dette er så viktig å snakke om», «alle eldre med utviklingshemning skulle vært på seniorkurs», «kurset har gjort at det er så mye lettere og snakke om nedtrapping på jobben», «etter seniorkurset har vi sett at noen av kursdeltagerne har valgt mer sunn mat i kantinen» er bare noen av utsagnene, sier Skorpen.
Foto: Privat.
Mange har aldri gått på kurs
På landsbasis er det per i dag holdt 13 kurs for til sammen 117 personer med utviklingshemning. De har gjort seg mange konkrete erfaringer og tanker fra det første kurset høsten 2017 i Stavanger og frem til i dag.
– Noe som både rører og opprører oss er at når vi spør kursdeltagerne om de har vært på kurs før, så er det kun noen få av de yngste deltagere som svarer ja. Flesteparten av våre kursdeltagere har aldri vært på kurs i hele sitt liv, og de fleste er mellom 35-65 år. Kursdeltagerne forteller at de er veldig spente på den første dagen for de vet ikke helt hva de har begitt seg ut på, sier vernepleier Kristiansen.
Og så på dag to kommer nesten alle tilbake oppglødd, fornøyde, og klare for en ny dag, er erfaringen. Det å kommunisere med kursdeltagerne er spesielt fint.
– Her er det ingen blaserte kursdeltagere, og interessen for og responsen på det vi snakker om er meget god. Alle får utdelt en perm med kursmateriell som de får med hjem etter kurset. Under hele kurset har vi dialog med deltagerne. Vi snakker rolig, vi gjentar, vi lytter til hver enkelt kursdeltager og alle som vil si noe får komme til orde. Og vi tar hyppige pauser, for det kan være tøft å holde konsentrasjonen på topp over tid, sier Kristiansen.
En praktisk tilnærming til alderdommen
Temaet for Meg og min alder er altså hva som kan skje med kroppen når man blir eldre, og Lene og Stine har en praktisk tilnærming til alderdommen.
– Vi ser på bilder og filmer, vi har med konkreter og vi viser og forklarer hvordan alle mennesker ser ut inni kroppen ved å studere organene inni torso-dukken Henni. Vi snakker mye om hva som er fint med det å bli eldre og sammen kommer vi frem til aktiviteter som de vil gjøre mer av. Fordi vi ofte blir fortalt personlige ting, så blir vi sammen enige om at alle har taushetsplikt, sier Skorpen.
De forundrer seg alltid over hvilke kunnskaper hver og en sitter inne med, og får hele tiden nye spørsmål.
– Det utfordrer våre «verne-/sykepleier-kunnskaper» til de grader, og det er jo også veldig spennende, sier de to ivrige kursarrangørene.
