Ingeborg er 85 år og har Alzheimers sykdom. Hun bor hjemme i en kårbolig på gården sammen med mannen sin Ivar. I det siste har hun blitt aggressiv, både verbalt og fysisk. Hun ser og hører inntrengere som ingen andre kan registrere, og innimellom prøver hun å bekjempe disse inntrengerne fysisk. Hun har vrangforestillinger om at Ivar er utro. Hun er urolig og bruker store deler av dagen til å plukke i stykker servietter og aviser. En hendelse der hun fysisk gikk til angrep på Ivar fordi han forsøkte å få henne til å roe seg ned, førte til at barna tok affære. Ingeborg fikk en korttidsplass på sykehjemmet.

På sykehjemmet fortsetter Ingeborgs atferd. Hun holder seg på rommet, men vil ingenting. Hun nekter å vaske og stelle seg og blir både verbalt og fysisk aggressiv om noen forsøker å overtale henne. Hun vil ikke spise, drikke eller ta medisiner. «Tror du jeg er så dum? Det er gift! Jeg vet det!» Og hun sier: «Familien min har plassert meg her for å dø. Nå har de tatt bankkortet mitt og mobiltelefonen min også og sørger for at jeg ikke har noe kontakt med omverdenen!» Personalet forsøker så godt de kan å gi omsorg og pleie, men en etter en gir opp å få til noe. Frivillig medarbeider Hanne-Kari har med terapihunden sin Bella og Ingeborg lyser opp. Over klapping av hund begynner de å snakke om ting som dyrene på Ingeborgs gård, innhøsting av Victoria-plommene og hvordan en  koker det beste plommesyltetøyet. Etter en stund blir Ingeborg med ut på stua der det serveres middag. Når hun får lov til å sitte ved den ene bordenden og forsyne seg av poteter og lammestek selv, spiser hun. Hanne-Kari må smile da Ingeborg roser maten og ber om en porsjon til.