Demens forstås på ulike måter

Demens forstås på ulike måter

3. Demens forstås på ulike måter.JPG

Demens blir forstått på ulike måter i ulike kulturer. Ikke alle språk har ord for demens. Forståelse og holdninger får konsekvenser for hvordan en forholder seg, og ikke minst til om en søker hjelp.

Normale aldersforandringer

Tegn på demens kan oppfattes som naturlig glemsomhet i alderdommen. Når demens forklares som normale aldersforandringer, er det nærliggende å avfinne seg med situasjonen uten å søke hjelp.

Psykisk sykdom

Demens – og kanskje særlig demens med atferdsproblemer - kan oppfattes som en psykisk sykdom. Hvis personen med demens oppfattes som «sinnsforvirret» eller «gal», kan dette være forbundet med tabu og skam for den enkelte og familien. En konsekvens kan være at en unngår å fortelle om og vise problemene utad. Hvis familiens ære står på spill, kan terskelen for å søke hjelp være høy.

Religiøs eller magiske forståelse

Noen ganger kan holdninger til demens være preget av forestillinger om at demens skyldes onde krefter, straff eller skjebne. Andre kan ha forestillinger om at en person med demens representerer en ‘overgangssituasjon’ mellom de levende og de som er døde. Ved slike måter å forstå demens på, kan det være mer naturlig å forholde seg avventende, oppsøke religiøse ledere eller benytte bønn eller andre virkemidler heller enn å oppsøke helse- og omsorgstjenestene.

Biomedisinsk forståelse

Hvis en er kjent med at svikt i hukommelse og orientering kan være et tegn på sykdom, er det mer nærliggende å oppsøke helse- og omsorgstjenestene for utredning og behandling (3).

Referanser

3. Ingebretsen, R. Spilker, R.S. og Sagbakken, M. (2015b). Eldre innvandrere og demens. Erfaringer fra eldre, pårørende og ansatte i omsorgstjenesten. NAKMI/ NOVA: NAKMI-rapport 1-2015. https://www.fhi.no/publ/2015/eldre-innvandrere-og-demens--erfaringer-fra-eldre-parorende-og-ansatte-i-om/

Konsekvenser for hjelpsøking

Forståelsen av demens vil prege både personen med demens og pårørende med hensyn til hvor naturlig det er for dem å henvende seg til hjelpeapparatet. Samtidig er det mange andre forhold som påvirker hjelpsøking.

Forventninger om familieomsorg

Blant innvandrere fra familieorienterte kulturer, er det ofte sterke forventninger om at eldre får familieomsorg. Det kan være tradisjon for å yte hjelp, uten å stille spørsmål ved deres funksjonsnivå. Dette kan være uttrykk respekt og gjenytelse til den eldre generasjonen. Det blir ikke uten videre definert som et problem. Ved demens yter familien ofte gradvis mer omsorg uten å oppsøke hjelpeapparatet for å få hjelp med diagnose og helse- og omsorgstjenester. Det er mange eksempler på at pårørende venter med å søke hjelp til demensutviklingen har kommet langt, og pårørende er svært slitne. (3).

Innad i en familie, kan det være ulike syn på demens og forskjellige oppfatninger om hjelpsøking blant familiemedlemmene. En skal være forsiktig med å generalisere til en hel gruppe innvandrere på bakgrunn av erfaringer med enkelttilfelle og ikke alle eldre innvandrere har nære pårørende. Forståelse endres også over tid. «Pårørende» kan omfatte mange. Deler av storfamilien, som kanskje bor i andre land, kan også påvirke de nærmeste pårørendes beslutninger. Pårørende kan oppleve sterkt forventningspress og dilemmaer mellom ulike hensyn.

Barrierer i hjelpeapparatet

De som er innvandrere i Norge, utgjør en sammensatt gruppe mennesker. Mange har kanskje ikke erfaringer med offentlige helse omsorgstilbud fra opprinnelseslandet. Kjennskapet til norsk språk, hjelpeapparat og samfunnsliv for øvrig vil variere. Derfor er det så viktig med grundig informasjon. Måten den enkelte blir møtt på hvis de søker hjelp, blir avgjørende for tillit. Hvis innvandrere får erfaring med å bli møtt med respekt og får tilbud som er tilrettelagt med tanke på språk og kulturbakgrunn, blir det lettere å henvende seg igjen. Språkbarrierer og mangelfull tilrettelegging i hjelpeapparatet vil virke som hindre for å søke hjelp ved mistanke om demens. På systemplan blir det derfor om å gjøre å stille med hjelpere som har kunnskap, interesse og tid til å sette seg inn i situasjonen til den enkelte og familien. Ved behov trengs kvalifisert tolk.

Kontakt, forventningsavklaring og samarbeid mellom pårørende og ansatte blir avgjørende for at personer med demens skal kunne få personsentrert omsorg. Hvis pårørende kan føle seg trygge på at personen med demens får omsorg som er tilpasset den enkeltes språk og kultur, er det også mye lettere for familien å ta imot hjelp og dele omsorgsansvaret med hjelpeapparatet.

Referanser

3. Ingebretsen, R. Spilker, R.S. og Sagbakken, M. (2015b). Eldre innvandrere og demens. Erfaringer fra eldre, pårørende og ansatte i omsorgstjenesten. NAKMI/ NOVA: NAKMI-rapport 1-2015. https://www.fhi.no/publ/2015/eldre-innvandrere-og-demens--erfaringer-fra-eldre-parorende-og-ansatte-i-om/