utredning

Utredning

I Norge har kommunehelsetjenesten ansvaret for utredning og diagnostisering av alle pasientgrupper.

Man anbefaler at det ved mistanke om demens utredes, slik at det kan stilles en diagnose. Mange lurer på hvorfor man skal det, fordi det ikke finnes en helbredende behandling og fordi det kan føre til angst og depresjon hos den det gjelder. Det er viktig å tenke nøye gjennom når det oppleves riktig å få en utredning for den enkelte.

I lov om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-2 Kommunens ansvar for helse- og omsorgtjenester punkt 4 står det at kommunen blant annet skal tilby utredning, diagnostisering og behandling. For kommunehelsetjenesten betyr dette at det skal foretas demensutredning av pasienter med klare symptomer på kognitiv svikt. Med lovens formål § 1- 1 har kommunehelsetjenesten ansvar for at hjemmeboende personer og personer som bor på institusjon, får stilt diagnose og blir tilbudt tett oppfølging gjennom hele sykdomsforløpet.

Man anbefaler at det ved mistanke om demens utredes, slik at det kan stilles en diagnose. Mange lurer på hvorfor man skal det, fordi det ikke finnes en helbredende behandling og fordi det kan føre til angst og depresjon hos den det gjelder. Det er viktig å tenke nøye gjennom når det oppleves riktig å få en utredning for den enkelte. Dette må derfor vurderes av fastlege og andre som kjenner vedkommende godt i hvert enkelt tilfelle. Vi snakker helst om «diagnose i rett tid» og ikke nødvendigvis tidlig diagnose. Imidlertid er det også klare fordeler med en tidlig diagnose, slik det også beskrives på www.helsenorge.no

Hvorfor tidlig utredning

Diagnose i rett tid er viktig. Målet med en demensutredning er å undersøke om det foreligger en demenssykdom, og eventuelt hvilken type demens det dreier seg om. Symptomer på kognitiv svikt kan ha andre årsaker enn demens­. Det er av stor betydning å kunne skille demens fra endring i mental fungering som kan ha sammenheng med normal aldring, legemiddelbivirkning, somatisk sykdom og psykiatrisk sykdom. I slike tilfeller kan en utredning avdekke bakenforliggende årsaker som gir mulighet for effektiv behandling (Engedal & Haugen, 2009).

At demensdiagnosen blir stilt tidlig i sykdomsforløpet, er en forutsetning for å kunne gi hensiktsmessig behandling og omsorg (Helsedirektoratet, 2007), og sikre en god oppfølging. Det gir familiene større mulighet til å delta og medvirke i avgjørelser om behandling og tilrettelegging av tjenester. Det er dessuten viktig for personen med demens og pårørende å få kunnskap om årsak til mental reduksjon og dermed gjøre det lettere for alle i familien å forstå situasjonen og sykdommen samt å planlegge framtiden. En diagnose som er stilt på et sent tidspunkt i demensforløpet, gir en person med demens mindre mulighet til å ta viktige beslutninger på grunn av alvorlig mental reduksjon eller fordi en kanskje ikke lenger har samtykkekompetanse.

Fortsatt er det antakelig allikevel et større problem at mange ikke får en diagnose, til tross for en opplagt demensutvikling, enn at de opplever å få diagnosen for tidlig. Mange vil også ønske å kunne bidra selv for om mulig å forsinke utviklingen, gjennom en god livsstil med regelmessig fysisk aktivitet og såkalt middelhavskost blant annet. Det kan også være viktig å få diagnosen for å få mulighet til å snakke om viktige ting for å planlegge fremtiden. En demensutvikling er skremmende i seg selv, og for mange kan det være godt å få en diagnose og noen svar. Sykdommen og symptomene blir dessverre ikke borte selv om man ikke snakker om det. Pårørende rapporterer ofte at de skulle ønske diagnosen kom tidligere enn det pasienten selv rapporterer, så dette er et tema med mange sider. I ett av prosjektene knyttet til Demensplan 2020 er pasienter og pårørendes erfaringer og tanker omkring diagnosetidspunkt et tema. Resultatene herfra skal inngå i et større EU-prosjekt om demens som Norge deltar i.

Takk for hjelpen!
Noe gikk galt. Prøv igjen litt senere.
Sender…
Fant du det du lette etter?
0/500 tegn