Forekomsten av demens i Norge estimeres til å være mer enn 77.000 (Alzheimer Europe, 2015). Om lag 60 % bor i eget hjem, og 40 % bor på sykehjem eller i omsorgsbolig (Gjøra, Eek og Kirkevold, 2015). Rundt 80 % av beboerne på norske sykehjem har en demenssykdom, mens bare ca. 30 % av dem bor i tilrettelagte boenheter (Gjøra, Eek og Kirkevold, 2015).

En godt tilrettelagt boenhet kjennetegnes av oversiktlige og gjenkjennbare omgivelser, få personer å forholde seg til, lett tilgang til utearealer og muligheter for å delta i meningsfulle aktiviteter (Haugen, Woods og Høyland, 2015).

Historikk

I 1982 ble det åpnet muligheter for å etablere skjermede enheter for personer med demens i sykehjem. I Forskrift for sykehjem og boform for heldøgns omsorg og pleie het det:

"Skjermet enhet for senil demente kan etableres for grupper fra 4 - 12 beboere. Før innflytting skal beboer være grundig undersøkt og diagnosen langtkommet senil demens skal være fastslått. Boformer som innreder skjermet enhet for beboere med langtkommet senil demens kan tilby beboere større frihet i omgivelser som er tilrettelagt for deres spesielle behov. Senil demens er ikke en klar avgrenset diagnose, men følgende kriterier kan oppstilles for når en pasient bør inntas i en slik skjermet enhet: 1) beboere som er så vidt forvirret at deres atferd er ukontrollerbar eller sterkt sjenerende for andre beboere, 2) beboere som har tendens til å ville forlate boformen uten å være i stand til å ta vare på seg selv eller finne veien tilbake".      (Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 og etter lov av 13. desember 1991 nr 81 om sosiale tjenester m.v. (www.lovdata.no).

På 1980-tallet ble det gjennomført flere prosjekter der en evaluerte effekten av skjermede enheter for personer med demens. I "Nordlandsprosjektet ble det utarbeidet en definisjon av skjermet enhet: " et bo- og behandlingstilbud på et forsvarlig høyt nivå til en gruppe pasienter som trenger langvarig, bevisst og stabil (kontinuerlig) innsats for å fungere nært opp til den grense de organiske hjerneskadene setter" (Hasvoll, 1986). I Brumunddalprosjektet fant man det hensiktsmessig å differensiere boenhetene etter funksjonsnivået til beboerne (Lillesveen, 1986). I Sverige så man at personer med demens som fikk bo i "gruppboende" opplevde økt trivsel. Det samme gjaldt for personalet og pårørende (Annerstedt, 1993). Forskning fra USA oppsummerte at det som kjennetegner gode boenheter for personer med demens var at boenhetene er fysisk tilrettelagte, at personalet er kompetent og motiverte for oppgaven, og at de har utstrakt samarbeid med pårørende og en klar målsetting for virksomheten (Calkins, 2001).