Overgrep og vold på sykehjem

Sykehjemsbeboere utsettes for inadekvat pleie, overgrep og forsømmelser. Ni av ti sykehjemsansatte har sett en kollega begå minst én slik handling. Pasienter med kognitiv svikt og/eller atferdsmessige problemer er særlig utsatt. (1)

Førsteamanuensis Wenche Malmedal ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Institutt for sykepleievitenskap, NTNU, avdekket med sitt doktorgradsarbeid at beboere i norske sykehjem utsettes for inadekvat pleie og omsorg av både emosjonell og fysisk karakter, samt forsømmelser.

Hele 91 prosent av studiens deltakere rapporterte at de hadde observert en kollega begå minst én slik handling, mens 87 prosent rapporterte at de selv hadde begått minst én av de handlingene opplistet i spørreskjemaet.

– Beboere på sykehjem er spesielt sårbare. Dette fordi de er mer eller mindre avhengig av hjelp på grunn av sine kroniske sykdommer. Særlig gjelder dette beboere med kognitiv svikt og atferdsmessige problemer, sier Wenche Malmedal. 

Pløyde ny mark

Det fantes ikke mye forskning på området da Wenche Malmedal begynte sitt arbeid. – Jeg fant enkelte utenlandske studier som sa at det forekom vold og overgrep på sykehjem, det var også rapportert om enkelte hendelser ved norske sykehjem. Men det fantes, og finnes fortsatt, lite kunnskap om i hvor stor grad dette forekommer, sier hun.

En overordnet målsetting ble for Malmedal derfor å bidra til økt kunnskap på området. – Jeg ville både undersøke utbredelsen av ulike typer overgrepshandlinger rapportert av ansatte, og kartlegge faktorer som kan bidra til inadekvat pleie og omsorg, overgrep og forsømmelser. Målet var å få fram kunnskap som kan være nyttig for å utvikle forebyggende strategier og dermed bidra til bedre kvalitet i sykehjem, forteller hun.

Spørreskjemaet hun utformet ble besvart av 616 deltakere fra 16 sykehjem. Arbeidet resulterte i fem artikler totalt, hvorav tre ble en del av doktoravhandlingen.

Fra handling til holdning

Wenche Malmedals første delstudie tok for seg utbredelsen av ulike typer inadekvat pleie, overgrep og forsømmelser som ansatte rapporterte at de hadde begått. Den andre studien undersøkte ulike faktorers innvirkning på inadekvat pleie, overgrep og forsømmelser, mens hun i den tredje delstudien undersøkte ansattes holdninger til å rapportere hendelser begått av kolleger.

Studiens hovedfunn er at beboere i sykehjem utsettes for inadekvat pleie og omsorg av emosjonell og fysisk karakter, samt forsømmelser. Forsømmelser og handlinger av emosjonell karakter var hyppigst rapportert, både som observert og selvutført. Videre ser en at ulike karakteristika ved institusjonen (som størrelse og beliggenhet), ved ansatte (som alder og utdanning), og relasjonelle faktorer (for eksempel konflikter) i ulik grad assosieres med de tre typene.

– Hovedfunnet påpeker behovet for å intervenere. Det er fortsatt mangel på oppmerksomhet rundt dette i mange land, herunder i Norge. En forutsetning for endring er å erkjenne at problemet finnes, deretter må det følges opp med handling. Et viktig element i god praksis er å være i stand til å oppdage overgrep og forsømmelser, og også forstå hvilke alvorlige konsekvenser slike handlinger kan ha for beboerne. Ulike typer inadekvat pleie, overgrep og forsømmelser tillegges ulike forklaringsfaktorer, dette understreker behovet for å undersøke hver av typene separat, sier Wenche Malmedal.

Må våge å se også det andre

Ble du overrasket over funnene?

– Både og. Jeg var jo kjent med at det forekom hendelser, for jeg hadde jobbet med dette også i hovedfagsoppgaven min noen år tidligere. Det som overrasket meg mest, var at det var såpass mange som svarte, og at det var såpass høy andel som rapporterte at det enten var noe de kjente til blant kollegaer eller selv hadde begått, sier Wenche Malmedal

Deltakerne fikk på grunn av skjemaenes utforming ikke anledning til å forsvare hendelsene de rapporterte. De måtte stole på forskeren og kunne bare krysse av for om noe var skjedd eller ei.

– Noen ble frustrert på grunn av dette. De hadde behov for å forklare seg om det som var skjedd, at det var vedtak på bruk av tvang, for eksempel, at de ikke så noen annen løsning eller annet.

Med bakgrunn i funnene – hvor alvorlig oppfatter du situasjonen?

– Selv om vi liker å si, og jeg mener at det er sant, at vi er blant verdens beste på eldreomsorg, viser det seg via enkelthendelser som kommer opp i media, avviksmeldinger eller det man finner i andre sammenhenger når man studerer avvik i norske sykehjem, at det likevel er en del svikter, som vi må tørre å snakke om. Vi er ganske gode på det meste av det vi gjør, og har kommet veldig langt innenfor denne delen av omsorgen, men kan ikke bare slå oss på brystet og skryte av oss selv. Vi må våge å se også det andre. Snakke med de pårørende og få historier om det som har skjedd som ikke burde skjedd. Hvor mange slike hendelser skal man godta av en ansatt før man sier: Nei, nå har du gått over streken? Vi må uansett jobbe for å minimalisere denne typen hendelser. De er ikke gode opplevelser verken for pasientene, de ansatte eller de pårørende.

Alvorlige hverdagslige hendelser 

Hva er alvorlige hendelser?

– Noen har prøvd seg med definisjoner av milde, middels eller alvorlige, men hva da med en som utsettes for krenkelsen å bli oversett? Over tid skjer det noe med personens opplevelse av seg selv som en verdifull perso. Dette er kanskje er minst like skadelig som å bli utsatt for et fysisk overgrep. Det er vanskelig å si hva som er mest alvorlig.

– Det er heller ikke det veldig alvorlige som er typisk. Vi har riktignok hatt alvorlige hendelser som drap i norske sykehjem, og det finnes eksempler på seksuelle overgrep og voldtekter fra de ansatte. Vi vet at de grove fysiske overgrepene også skjer, selv om de rapporteres ganske sjelden. Hyppigere forekommende er psykiske overgrep, kjefting, forsømmelser, latterliggjøring, usynliggjøring. Det er slike hverdagslige ting vi må løfte opp. I sum er det også alvorlig, fordi det kan få alvorlige konsekvenser for den enkelte.

En av de hyppigst rapporterte forsømmelseshandlingene i Malmedals studie var at man forsømmer munnpleien.

– Jeg kan forstå situasjonen. Ta som eksempel en beboer med demens som motsetter seg tannpuss. Det er en vanskelig situasjon for pleierne å stå oppe i. Samtidig vet vi fra andre studier at med munnpleie har man lett for å tenke; «Ok, hun vil ikke nå, men da kan neste pleier ta det.» Så dropper man munnstellet. Ikke fordi det er spesielt vanskelig, men man har dårlig tid og kanskje er det vanskelig i øyeblikket å overskue hvor viktig dette faktisk er. Andre studier viser alvoret i å forsømme munnpleien. 

Dilemmaene

En av de sterkeste tingene som ble rapportert, dreide seg om beboere som er utagerende eller aggressive, der det blir konflikter mellom beboer og ansatt. En situasjon som kan medføre en høy grad av opplevde krenkelser.

– Da må vi tenke forebyggende tiltak. Hvilken handlingskompetanse skal de ansatte ha for å møte en slik situasjon? Ansatte må ha evnen til å reflektere over om det skjer noe som kan forårsake slik atferd? Hvorfor blir noen beboere utrygge, sinte eller redde? Ansattes reaksjon kan i motsatt fall faktisk trigge aggressiv og utagerende atferd hos beboerne. Det er mye å hente ved at de ansatte trener på å se seg selv og sin rolle i situasjonen.

Wenche Malmedal ser at personalet stilles overfor mange utfordrende og tøffe tak, at den som skal jobbe på et sykehjem skal tåle mye.

– Det er derfor utrolig viktig at de både har kompetanse og god støtte i kollegaer og ledelse. Ja, det er helt essensielt. Det andre dilemmaet som personalet står oppe i dreier seg om grensene mellom overgrep og omsorgssvikt. Å ikke handle kan være like feil. Da kan det bli snakk om omsorgssvikt. Vi løser likevel ikke slike dilemmaer ved å la være å snakke om dem. 

Varsellampene

Finnes det noen alarmliste på dette området? Når bør varsellampene blinke?

– Man må for det første begynne å lytte til dem det gjelder. Til tross for at veldig mange beboere i sykehjem har demens, kan det være at de forteller noe selv. Noen sier at han eller hun er slem, eller at de har gjort noe galt. Når noe slikt dukker opp bør vi høre på det som sies, og ikke uten videre avfeie det som bare tull. En eldre dame på sykehjem snakket for eksempel stadig om «ho som kom inn på natta», som hun var redd. «Ho er farlig», hevdet hun. Da jeg prøvde å granske situasjonen, fant jeg ut at nattevakten var kjent for å være litt brå av seg og at hun snakket på en litt brysk måte. Kanskje var hun også litt røff i håndteringen? Det klarte den gamle damen å formidle, uten å si hva det handlet om. Vi må gå inn og lytte til de gamle og følge nøye med dersom det er noen de viser tydelig frykt for.

– Vi må også lytte til de pårørende. De er viktige og må ikke uten videre avfeies. Hvis de lurer på om deres gamle får god nok pleie og omsorg er det altfor lett å svare at vi vet hva vi gjør. Å få en annen holdning til de brysomme pårørende, er viktig.

Kultur og subkultur

Hvordan kan vi øve opp motstanden mot uønskede hendelser?
– Vi har en viktig jobb å gjøre internt, de ansatte må bli oppfordret til å si fra. Terskelen er ulik forskjellige steder. Mens institusjonen kan ha én type kultur, finnes det også interne subkulturer. Det kan handle om det enkelte skift eller om enkeltpersoner. Det er uansett miljøet, eller kulturen, som enten tillater overgrep å skje, eller motsatt: Oppfordrer til varsling. Når ingen stopper den personen som alle reagerer på, hvem er da den mest skyldige? Den enkelte overgriper, miljøet eller ledelsen?

En nyhetssak fra Vestfold illustrerer dette godt. Der hadde en pleier fått mange advarsler over tid, og likevel var det ingen ting som skjedde. Hva handler dette om? Ledelse, selvfølgelig. Hvordan kan den ansattes leder i ettertid uttale til media: «Dette er en dyktig pleier?» Hva er dyktig da? At man er i stand til å vaske, stelle og mate? Men hva med relasjonene? Hvordan måler man dyktighet hvis man kan kalle en person som har gått til fysiske overgrep overfor en beboer, en dyktig pleier? Jeg tror at det finnes noe som «ligger i veggene», men hva er det? Noen ledere er flinkere enn andre til å si: «Slikt tolererer vi ikke her!» Det kan være både tøft og vanskelig for en ansatt å stå opp og forfekte gode holdninger hvis ledelsen ikke er med på å sette en standard.

Malmedal har stor tro på at mye positivt vil skje, bare man setter av tid til slike diskusjoner.

– Jeg har gjennom flere år fått jobbe med refleksjonsgrupper i sykehjem. Vi har diskutert konkrete situasjoner som har vært vanskelige og funnet løsninger på dem. Vern for eldres to videoer om overgrep i hjem og i sykehjem (2) er i den forbindelse knakende gode som refleksjonsoppgaver vi kan løse, alene eller i ei gruppe på jobben. De presenterer en konkret situasjon som de fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Når man står overfor et dilemma må man sette av tid til å drøfte det. Det er alfa og omega, dersom man skal få ansatte til å reflektere det som har skjedd og se sin egen rolle i perspektiv. Det er ingen som orker å bruke tid og krefter utenom arbeidstid på slikt.

Referanser

 1   Inadequate Care, Abuse and Neglect in Norwegian Nursing Homes, Norgwegian University of Science and Technology, Faculty of Social Sciences and Technology Management, Department of Social Work and Health Science., 2013. Doctoral thesis

 2   Kues til taushet