En ny internasjonal studie har undersøkt personer over sekstifem år bosatt i Canada, USA, Finland og Belgia. Målet var å finne ut mer om forekomsten av døvblindhet i de ulike landene, samt fysisk og psykisk fungering og hjelpebehov hos personer med døvblindhet.
Ettersom befolkningen blir eldre vil mange oppleve å få funksjonsnedsettelser hvor flere sanser og funksjoner er rammet samtidig, som ved døvblindhet. Man trenger ikke være fullstendig blind og døv for å regnes som døvblind, men ha kombinasjonen nedsatt syn og nedsatt hørsel. Ofte klassifiseres døvblindhet i to kategorier; de som får nedsettelsene før de fyller to år, og de som får dem senere i livet. Denne typen kombinert funksjonsnedsettelse kommer ofte som følge av sykdom, men noen blir født med nedsatt syn og får gradvis dårligere hørsel i løpet livet, eller vice versa.
Forskerne hentet data fra undersøkelser med brukere av helsetjenester gjennomført av sykepleiere etter det internasjonale vurderingssystemet interRAI. Vurderingssystemet består blant annet av tester av fysisk fungering, grad av funksjonsnedsettelse, muligheter for kommunikasjon, depresjon, generelt humør og smertemålinger. Forskerne hentet også informasjon om alle deltakerne fra leger og legejournaler der dette var mulig.
Over 400 000 mennesker fra Canada ble testet, mens antallet som ble inkludert fra de andre landene varierte fra 75 000 til 4000. Resultatene viste at personer med døvblindhet hadde høyere sannsynlighet for både fysiske og kognitive svekkelser enn de som ikke hadde disse funksjonsnedsettelsene. Antallet deltagere som var døvblinde, og som hadde hjemmehjelp varierte fra 13,4 til 24,6 prosent, mens antallet døvblinde som bodde på sykehjem var mellom 9,7 og 33,9 prosent. Når de ulike landene ble sammenlignet, var det tydelig at Belgia skilte seg ut på dette punktet, ved at de døvblinde med flest svekkelser bodde hjemme. I Finland bodde flest døvblinde med svekkelser i sykehjem.
Høy grad av funksjonsnedsettelser gjør det vanskeligere å utføre daglige aktiviteter, men i denne studien oppga ikke de som var døvblinde at de var mer sosialt isolerte enn andre i utvalget.
Depresjon var vanligere blant de med døvblindhet som bodde hjemme, enn de med døvblindhet som bodde på sykehjem, også når analysene ble kontrollert for andre faktorer som kunne påvirke depresjon. Uavhengig om personene med døvblindhet i denne studien bodde hjemme eller på sykehjem, hadde de flere depressive symptomer sammenlignet med eldre som ikke hadde disse funksjonsnedsettelsene.
Studien gir et unikt innblikk i døvblindhet hos eldre og hvordan dette kan arte seg på tvers av land. En svakhet ved studien er at det er lite detaljer om når personene fikk nedsatt syn og hørsel, og at antall deltakere varierer mellom landene. Det er ikke sikkert at utvalgene som er studert er representative for hele befolkningen i det landet hvor målingene ble utført.
Referanse
http://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0155073
