– For å forebygge, bør tjenesteytere i samråd med logopeder kartlegge og utrede voksne og eldre personer med utviklingshemning, sier fagkonsulent Stine Skorpen i Aldring og helse.
Et fremmedlegeme, mat eller en ting, som setter seg fast i bakre del av halsen kan blokkere luftrøret, og i verste fall føre til kvelning.
– Mange med utviklingshemning spiser alene og noen spiser alt for fort slik at utygd mat blir forsøkt svelget. Noen tar alt for mye mat i munnen på en gang slik at for store mengder skal svelges samtidig. Endel har dårlige tenner som fører til mindre tyggemulighet av maten, og ved økende alder produserer vi mindre spytt slik at maten blir tørrere og vanskeligere å svelge, sier Skorpen.
Kan føre til lungebetennelse
Som oftest klarer personen med utviklingshemning å hoste opp fremmedlegemet.
– Men det kan ende i lungene og føre til en lungebetennelse, en såkalt aspirasjonspneumoni som krever medisinsk behandling. Noen ganger kan små mengder av drikke eller mat gå over i luftveiene uten at man merker det, og det kan føre til en stille aspirasjon.
– Noen personer med utviklingshemning har hatt spise- og svelgvanskeligheter hele livet, mens for andre kan problemene komme gradvis i takt med økende alder. Dette kan føre til for eksempel dårligere tenner og mindre spyttproduksjon.
Fakta om dysfagi
Når det oppstår problemer med å tygge og svelge, kalles det dysfagi. Dysfagi kan innebære vanskeligheter med å føre maten til munnen, tygge, forme maten i munnen, føre maten bakover mot svelget, sette i gang svelgrefleksen, eller føre maten gjennom spiserøret og ned i magesekken. Dysfagi er ingen sykdom, men et symptom ved tilstander hvor det har skjedd skader i muskler og nerver som kontrollerer svelging. Det kan oppstå etter blant annet hjerneslag, hjerneskade, hjernesvulst, infeksjoner i nervesystemet, muskelsykdommer, demens, kreft, eller etter kirurgiske inngrep.
Hver 6. med utfordringer
I en irsk undersøkelse rapporterte hver 6. person med utviklingshemning om episoder hvor de av ulike årsaker hadde satt mat i halsen.
– Risikoen for å sette i halsen økte betraktelig hvis de hadde enten cerebral parese, var over 65 år, hadde nedsatt syn, brukte antipsykotiske medisiner eller hadde utfordrende adferd, sier Skorpen.
Fast føde var det som oftest førte til å sette ting i halsen, også hos dem som ikke rapporterte å ha noen tygge- eller svelgeproblemer. Blant dem som hadde størst utfordringer med å spise, var det færre som rapporterte episoder med å sette i halsen enn de som ikke hadde assistanse ved måltider.
– De med kjent spiseproblematikk fikk mest sannsynlig servert tilpasset mat og drikke og de hadde tjenesteytere hos seg under måltidene. Dette funnet gav forskerne en tanke om at kanskje alle voksne og eldre med utviklingshemning burde utredes med tanke på mulig risiko for å sette i halsen.
Tjenesteytere trenger trening
– Et sentralt spørsmål er om tjenesteytere har nok fokus på å lære personer med utviklingshemning gode spisevaner. Jeg tror kanskje ikke det siden undersøkelser har påvist at tjenesteytere ikke vet hva de skal gjøre om en beboer setter mat i halsen, og ikke får puste.
Hun mener det er essensielt at tjenesteytere får god opplæring i hvordan mat og drikke må tilrettelegges, og at det må tilpasses hver enkelt beboers behov.
– Tjenesteytere må få god opplæring i hvordan mate andre, og de må trene regelmessig på hva de skal gjøre hvis noen setter noe i halsen. Et godt forebyggende og helsefremmende tiltak vil være å kartlegge og utrede voksne og eldre personer med utviklingshemning med tanke på svelgeproblematikk, sier Skorpen.
Klikk deg inn på nettsidene om svelgeproblematikk – dysfagi
Referanse:
Manduchi, B., Walshe, M., Burke, É., Carroll, R., McCallion, P. & McCarron, M. (2020): Prevalence and risk factors of choking in older adults with intellectual disability: Results from a national cross-sectional study, Journal of Intellectual & Developmental Disability, DOI: 10.3109/13668250.2020.1763278
